Lars Lerin
Utstilling: Hele året

Utstillingen viser et bredt spekter av kunstnerens nordnorske motivkrets ved bruk av ulike teknikker.

Kunstneren har utviklet sin egen måte å anvende farger på.  Grått, blått og oker kan dominere i skiftende nyanser.  Tonene kan være dypt mørke eller eterisk lyse hvor billedrommet lyses opp innenfra på en magisk måte.  Naturen har alltid vært sentral i Lerins kunst.  Men her er også kulisser fra våre egne liv og vår felles historie. Landskaper med trør og fugler, hus fasader, interiører minner fra reiser og møter med mennesker.  Bildene kan synses både enkle og komplekse, og gi inntrykk av ensomhet og fremmedgjøring.  Fellesnevneren for dem alle er at de rører ved noe dypt i oss med sine vakre særegne motiver preget av melankoli og vemod, men også med håp og varme.

Lars Lerin ble født i 1954 i Munkfors i Värmland og er i dag bosatt på Hammarø utenfor Karlstad.  Han studerte først ved Gerlesborgskolan i Stockholm (1974-1975) og deretter fire år ved Valands Kunsthøgskole i Gøteborg (1980 – 1984).  Gjennom hele 1990 tallet bodde Lars Lerin i Lofoten.  Med sine skildringer nordfra med fiskevær og kystlandskap har han også skrevet seg inn i norsk kunsthistorie.

Etter at han flyttet tilbake til Sverige etablerte han sin berømte kunsthall Sandgrund i Karlstad, hvor det finnes en permanent utstilling av hans verker.

Lerin er også en begavet forfatter med en særegen stil, en varm og sterkt levende fortellerform, ofte med dokumentarisk innhold, hvor livet og kunsten møtes.  Mange av bøkene er illustrert av kunstneren selv, nærmere 50 bokutgivelser har det blitt siden debuten på 19080 tg-tallet.  For boken «Naturlära» fikk han i 2014 den høythengende «Augustpriset».

I 2016 ble han kåret til årets TV profil i Sverige.  Lars Lerin er hedersdoktor ved Karlstad Universitet.  Gjennom sine bilder, bøker, radio- og tv program, og ikke minst i kraft av sin åpne væremåte, framstår Lars Lerin i dag som Sveriges mest folkekjære kunstner.

Lars Lerins akvareller fra Lofoten er ganske forskjellige fra det hans norske forgjengere har laget. Riktig nok har han malt utsikter hvor både fjell og hus er tatt med, som Utsikt mot landsby (1989), Frost. Lofoten (1990-årene), Fjord (2015) og flere av akvarellene med tittelen Motiv från Lofoten (u.dat.).

Men det er sjelden tale om lysfylte panorama av det Lofoten som turistene søker. Som oftest er det mørket som ruger over landskapet, slik at vi kun ser noen deler av landskapet. Resten er svøpt i et nesten ugjennomtrengelig mørke, som i Fjord (2015). Her ser vi i forgrunnen til høyre en rekke flyvende måker over vannet, mens noen hus har rottet seg sammen inne på strandbredden under det tunge mørke.

På venstre side ser vi rad på rad med hvit håndskrift – det er ikke enkelt å lese det, men dette skriftbilde utgjør en Verfremdung-effekt som hindrer oss i å leve oss inn i bildet.

Andre måter å gjøre det på er å bruke mindre bilder i de større, som i Henningsvær, Lofoten (1990-årene) og to bilder med tittelen Motiv från Lofoten (begge fra 1999), hvor han også bruker skrifttegn i bildet. Sett under ett er det ikke det storslagne ved landskapet som karakteriserer akvarellene hans, men snarere ensomheten i det mørke som råder. Ofte fremstiller bildene bare et enkelt ensomt hus på en liten strandkant, hvor huset sier noe om menneskets vilkår i dette barske landskapet.

Eksempler på dette er Motiv från Lofoten (ca. 2015) og Henningsvær (2016). Han kan også gå tett på fiskeskøytene som i Speiling (ca. 2000), eller inn i et fiskelager, eller i et bilverksted Bilverksted, Lofoten (1990) eller male en campingvogn som står tett inntil et hus. Slik er det et annerledes Lofoten vi møter i Lars Lerins bilder – et landskap som sier noe om de eksistensielle vilkår i et landskap i mørketiden. Riktignok kan man av og til oppleve det nordlys som turistene i stadig økende grad reiser opp hit for å se – som i Reise (u.dat).

Kanskje kan vi oppsummere Lerins Lofoten-bilder i Nattevandrer (1990-tallet) hvor en ensom mann kommer mot oss i høy sne i en gate hvor nordlyset glitrer på himmelen. Men det utspiller seg bak nattevandrerens rygg, så han hverken ser eller gledes ved det. Han er lukket inne i seg selv i kulden og går inn i ensomheten – utenfor tettstedet.